...og jeg er tipsy.

Fred og kjærlighet

I dag dro jeg hjem til Kristiansand. Jeg måtte det. Det sa mamma. Og det er jeg glad for. Jeg trengte nok det.

Jeg hadde selvfølgelig tenkt å ta tog hjem. Men så kom fetteren min og plukket meg opp utenfor jobb. Han skulle også til kristiansand. Så da satt jeg på med ham (tog kan jeg jo ta NÅR JEG VIL - jeg har nemlig nsb årskort). Vi rakk akkurat rushtidskøen. Jubel. Men, det gjorde det ekstra godt å endelig være hjemme når vi kom frem da.

I kveld har jeg ligget på sofaen og sett på NRK med mamma og pappa. Jeg har fått kos, pepsibrus med sugerør, knekkebrødkanapeer og oppskåret frukt. Man er barn så lenge man vil.

Det går greit. Jeg lever. Jeg våkner hver morgen. Tidligere enn jeg har lyst til. Hører på musikk. Går på jobb. Hører på musikk. Jobber. Hører på musikk. Tar trikken hjem. Hører på musikk. Trener. Hører på musikk. Vasker klær. Vasker leiligheten. Med våtmopper. Jeg liker våtmopper. Så godt at jeg vasker leiligheten med våtmopp hver dag. Mens jeg hører på musikk. Jeg trener. Hører på musikk. Så legger jeg meg. Sovner - Hvis jeg er heldig.

Fred.

Mandag niende april totusenogtolv klokken 03.30 ville ikke kroppen min sove lenger. Jeg knep øynene drithardt igjen og prøvde å sove videre, men det gikk ikke. Så jeg ga opp. Siden kvart på fire har jeg ligget i sengen. Jeg har sett på house MD og spilt på telefonen. Hadde glemt å laste ned sesong 4, så for noen timer måtte jeg finne på noe annet. Det er fint lite å gjøre andre påskedag. Eller natt til denne dagen. Hvis man ikke full da. Og det var jeg ikke. Derfor måtte jeg finne på noe. Jeg lakket neglene, skiftet sengetøy, vasket klær, leiligheten og koppen jeg hadde brukt i går. Jeg hadde ingenting mer jeg burde gjøre. Ingenting jeg burde vaske. I mangel på annet forefallende begynte jeg å rydde opp i iphoto. De siste månedene har jeg ikke orket å gjøre det. Det var mapper å lage, hendelser å slå sammen, bilder å slette. Jeg ligger fremdeles i sengen. Etter å ha gått gjennom ganske mange bilder tenker jeg at jeg gikk gjennom hele 2011 med ganske flatt hår.

Klokken ti skal jeg på spinning. Så frem til det planlegger jeg å fortsette å rydde opp i livet mitt. Iallfall den delen jeg har tatt bilder av. Etter trening skal jeg drikke karamellte og kanskje lese litt. Jeg fikk jo Knut Hamsuns samlede verker til jul, og tror jeg må lese litt mer, oftere og fortere om jeg skal klare å bli ferdig med alle bøkene før jeg dør. 

På fredag spilte vi Jenga vi. Lillesøster og jeg. Mens vi drakk kirsebærøl. Da vi hadde spilt noen ganger, og lagd noen ganske høye tårn, prøvde vi oss på en runde polsk scrabble. Det gikk ikke så bra. Mitt ordforråd er begrenset til "takk", "hei" og "værsågod", så vel. ja. Så vi spilte litt mer Jenga. Som forresten er LIVETS spill. Jeg skal spille det oftere. Helst hver dag. 

Etter å ha vært på ferie med familien har jeg forresten fått bedre døgnrytme enn jeg har hatt på lenge. Våknet kvart over syv. Sto opp. Det føles riktig å gjøre på årets helligste dag egentlig. Nå sitter jeg i treningsbuksen og skal snart på spinning. Det er sol. Jeg burde løpt. Ute. Men jeg drar på spinning jeg. Fordi jeg har planlagt det. Jeg er kontrollfrik, og klarer ikke avvike fra planen. Sånn er det bare.

Jeg er på vei tilbake til leiligheten min. Med tog. Jeg hører på halvtrist musikk, ser ut og tenker: Jeg liker tog. Jeg liker Norge. Og jeg liker musikk. Spesielt når jeg kan velge helt selv hva jeg kan høre på. Jeg hørte nemlig musikk sammen med niesen min på fem år på flyet idag. Rihanna åtte ganger på rad, så Gabrielle, etterfulgt av Erik og Kriss. Mange ganger. Og vi sang med. Jeg tror egentlig det var verst for de andre på flyet, og ikke for meg, sånn når jeg tenker etter.

Jeg satt på jobb i dag. Leste meg opp på modeller for diskrete valg. DCM modeller. Og ja, det er litt nørd, men det er riktig det de sier. Modellene altså. Det som står på PowerPointen er jo sant.

Det er bare forskjellen i nytten som teller

Etter man har gjort et tiltak, eller endret noe i livet sitt, gjør man det jo med den forventning at nytten blir høyere. Sånn er det i transportmodeller iallfall. Tenker man litt lenger ser man jo at dette også gjelder for resten av verden. I livet. Man forventer vel alltid at det man gjør skal gi høyere nytte i forhold til situasjonen man er i? Gjør man ikke? At man får det bedre ved å gjøre endringer. Ved å ta beslutninger. Alt man gjør henger sammen med at man tror at det vil gi økt verdi, at det man gjør vil føre til at man får det bedre. Man ville jo aldri endret på noe i den visshet om at man kom til å få det verre enn man hadde det i utgangspunktet?

Men for å velge riktig må man tenke litt. For dersom ens handlinger ikke er gjennomtenkt kan man ende opp med å velge å gjøre noe som gir lavere nytte. Og det vil man jo ikke. Jeg er redd det er det som har skjedd i livet mitt nå. At en beslutning er blitt tatt i affeksjon og ikke er godt nok gjennomtenkt. Men. Det som er gjort er gjort. Sagt er sagt, og spist er spist. Desverre. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men er redd for at det er det jeg må forholde meg til nå. Det satt i gang. Det er gjort. Jeg må bare fortsette. Jeg må prøve og komme ut av det på best mulig måte. Selv om det koster mye.

Post script: Dette innlegget vil sannsynligvis ikke gi NOE mening for andre enn meg (pluss en og annen samfunnsøkonom, og kanskje Daniel McFadden som har utviklet modellen jeg holder på å lære meg), men å skrive det ryddet litt i tankene mine. Så da blir det sånn. Et noe diffust og tåkete innlegg om modeller, nytte og transport.

I morgen drar jeg til Polen for å besøke verdens fineste lillesøster. Jeg ringer henne tre ganger om dagen og gleder meg vilt til å se henne nå. Vi skal gå, spise marengs, drikke oss tipsa og ligge i skje. Det blir lite ikke skjønt da.

Fred & Kjærlighet

Orket ikke dra ut i går. Så jeg ble hjemme. Sov. Våknet i dag. Følte meg levende død og tenkte at det var litt feigt. Jeg var jo ikke full i går. 

I går var jeg i Sverige igjen. Men denne gangen i Luleå. Luleå er DRITlangt nord. Bare se:

 
View Larger Map

Det var kaldt i Luleå. Fordi enda er vinter der. Jeg kjente jeg var glad for at jeg bor i Oslo. Og ikke i nord i Sverige. 

Man må dra veldig tidlig om man skal på møte i Luleå. Jeg sto opp klokken fem for å rekke et møte klokken halv tolv. Det var så tidlig at jeg ikke var trøtt. SleepCycle appen min viser forresten at jeg sover i gjennomsnitt fem timer per natt. Men det er nok mest fordi jeg legger meg for sent og må stå opp tidlig. Ikke fordi jeg ikke trenger mer søvn. Det trenger jeg jo. For spesielt interesserte som vil ha mer info om søvnmønsteret mitt: ring meg. Kanskje jeg tar telefonen. Hvis jeg orker.

Uansett. Å stå opp klokken fem var nok litt tidlig for meg. Da jeg kom til Gardermoen glemte jeg dataen min i sikerhetskontrollen. Heldigvis merket jeg det før flyet gikk. iphonen ble nettopp stjålet, så tror det hadde blitt litt stram stemning mellom meg og sjefen om jeg hadde mistet ThinkPaden også. Jeg prøver å ikke avsløre hvor distré jeg er.

Da dataen var gjenfunnet og jeg hadde fått kjøpt meg litt pastiller og vann kunne jeg sette meg på flyet. Så fløy vi.

Det var fint. Det var sol. Og jeg fikk kaffe. Med melk. 

Jeg liker jo det. Sol og kaffe tenker jeg på. Jeg hørte på musikk og likte å være meg. Jeg får den følelsen når jeg står opp tidlig. Jeg føler at jeg er steg foran resten av verden. Man starter litt tidligere enn de andre. Da leder man jo.

Jeg hadde tatt med meg noen artikler jeg burde lese, og Costume. Leste... sistnevnte.

Fine Marianne!

I Luleå var det som sagt kaldt. Jeg prøvde å få sjefen min til å kjøpe en Luleå-lue men han ville ikke. Etter møtet hadde vi litt ekstra tid. Da fikk jeg (til min egen jubel) med meg begge sjefene med på et kjøpesenter. Men de ville ikke kjøpe noe. Så jeg tvang dem til å bli med meg å sende et kort. Vi fant et passende turistmotiv og sendte det til kontoret. Med hilsen fra samfunnsøkonom 1, 2 og 3. Jeg tror de syntes det var gøy. Eller, JEG syntes iallfall det var veldig stas.

Så dro vi hjem. Forsinket fly og taxfree. Snus, vin og Cava. Kom hjem. Søtten timer hadde gått siden jeg torsdag morgen satt meg i taxien og dro retning Gardermoen. Sliten. Gikk rett og la meg. Alene. Jeg er blitt litt mer vant til det nå. 

Vi var jo Gøteborg vi. Det var fint. Vi kjørte lørdag morgen og var fremme før klokken tolv. Det sto fint til i EU. Vi merket lite til gjeldskrisen. Vi vil tilbake. Heldigvis reiser jeg til Sverige igjen. I morgen tidlig klokken 07:30 flyr jeg. Men på denne turen blir det nok mer jobb, mindre mys.

Jajaa.

I dag kjørte vi til Gøteborg. Klokken null-syv-null-null. Det ser ut som det står ok til i EU.

Vi HAR vært på shopping. Jeg HAR kjøpt meg PLATÅSKO og solbriller.  så frekt.

Nå hviler vi litt. Snart skal vi ut. Vi skal drikke mer vin med kullsyre. Dessuten skal vi på koreansk restaurant. Det likes. Meg og Frida bodde jo sammen i Korea. Og vi savner maten!!! Så da blir det jo intet annet enn perfekt med litt koreanske pancakes, dumplings og bipimbap. Mhmmm.

Jeg hører på denne. 

I dag bestemte kjæresten min seg for at han ikke ville være kjæresten min lenger. Jeg tenker at det ikke er så ille. Eller prøver å tenke det. Minutter etterpå blir jeg helt desperat. Jeg får angst av å tenke på at jeg skal sove alene hver natt. Selv om jeg egentlig liker best å ha senga for meg selv. Jeg blir desperat når jeg tenker på at jeg må våkne alene. Selvom vi ikke pleide å stå opp sammen. Alle små ting er trist. Men det som kanskje er det verste er at jeg ikke kan ringe når jeg går fra jobb med fredagsfølelse i morgen. Men jeg kan jo ringe Frida da. Takk gud for Frida.  

Vi må ut av Oslo, Frida og jeg. Så vi har bestemt oss for å kjøre til Gøteborg på lørdag. Det blir fint. Jeg hadde dødd hvis ikke vi skulle det. Jeg vil egentlig dra i kveld. Men vi kan ikke det. Vi må jobbe i morgen.

I dag fikk jeg en rose på jobb. Eller, jeg fikk den i går, men tok den ikke med hjem før i dag. Den er ganske fin. Jeg kom akkurat hjem fra jobb. Det rumler i magen min. Jeg tror jeg er sulten.

I kveld skal jeg til Astrid. Vi skal se Pearl Harbor. Jeg har ikke sett den på VILT lenge. Men først skal jeg trene. Spinning om en time. Det blir digg. Jeg planlegger nemlig en juksete spinningøkt. Søttifem minutter med samvittighetsspin. Noen ganger må man det også. ha.

Denne tirsdagen - på tross av at det har vært livets vårdag - har jeg vært et et uvær av humørsvingninger.

Det begynte egentlig bra (etter jeg hadde stått opp og drukket litt kaffe vel og merke). Da jeg var på jobb hadde jeg det fint. I dag lanserte de nytt intranett. De feiret det og jeg fikk tøypose og sukkertøy da jeg kom på kontoret klokken åtte. Logget inn på dataen, sjekket ut det nye intranettet. Et fint intranett. Tror jeg. Etter jeg hadde gjort det kastet jeg i meg fire DRITGODE bringebærdrops før jeg dro på opplæringskurs i kapasitet. Det var mer sukkertøy der. Kurset var greit. Jeg spiste bringebærdrops og yup og trengte ikke produsere noe. Jeg satt bare og hørte på at de snakket om sporvekslere og signaler. Minnet om et avansert trafikalt grunnkurs. Etter kurset bestemte vi oss for å spise lunsj på takterrasen til postgirobygget. Jeg var litt redd for å møte et menneske jeg ufrivillig har fått et anstrengt forhold til. Han jobber nemlig der. Men jeg møtte ham ikke. Heldigvis. Jeg er så dårlig til å late som jeg ikke ser mennesker når jeg først at lagt merke til dem. Det hadde nok vært strategien min. Det hadde blitt kleint. Uten tvil. Men, han var ikke der. Det var digg. Vi satt i sola og lunsjet. Skyr og eple. Da vi hadde sittet en stund gikk vi (noe motvillige) tilbake til kontoret. Det nye intranettet ble fermdeles feiret. Bringebærdropsene var overalt. De lå i store skåler rundt hvert hjørne. Så jeg fortsatte jo å spise bringbærdrops. Mange. Resten av dagen. Tok med meg noen i vesken på vei hjem. De har jeg faktisk ikke spist enda.

Da jeg var ferdig på jobb tok jeg trikken hjem. På tross av at det var sol og jeg egentlig burde gå. Latskapen grep meg. Jeg ville ikke gå. Det gjorde jeg jo igår. Men jeg var så glad og fornøyd på vei hjem at jeg gikk en liten tur. Hørte på musikk. Tenkte ikke på noe. Alt var fint.

Etterhvert gikk jeg hjem. Da snudde plutselig alt. Jeg var ikke fornøyd lenger. Jeg snakket litt i telefonen. Ble sur. Uten grunn. Gikk og løp en mil. Det hjalp ingenting. Snakket i telefonen. Ble nok en gang sur. Fremdeles uten grunn.

Nå er alt bare kjipt. Jeg er fremdeles sur Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor dagen ble sånn. Jeg sitter i sofaen i treningsklær. Vil ikke dusje. Men jeg må. Jeg har trent. Orker ikke lakke om neglene. Men jeg må. De er stygge. Gidder ikke legge meg. Men jeg må. Jeg skal på jobb i morgen.

LYKKE. Av den materielle sorten.

I dag våknet jeg opp og tenkte at det var en helt okei dag. Litt angst etter å ha inntatt akkurat litt for masse cava med Frida i går. Som førte til at jeg la igjen syv anrop til min spesielt utvalgte. Men det gikk bra. Han sa jeg kunne sette det på fyllekontoen. Han er fin sånn. Hver gang jeg er litt dust legger vi det der. Fyllekontoen fungerer på samme måte som fylleangstesken jeg brukte mye før. Det var en liten treeske jeg hadde kjøpt. Den malte jeg sort, og hver gang jeg var ubrukelig og gjorde kleine ting la jeg det der. Noen ganger skrev jeg det ned på små post-its, andre ganger orket jeg ikke det engang. Det var et fint system. Når noe ble lagt der tenkte jeg ikke mer på det.

Det er sol, og dagen min har gått fra å være helt okei til å bli ganske fin. Nå skal jeg ut å løpe en tur. I juni skal jeg løpe skogsmaraton. Men det tenker jeg ikke så mye på. Jeg må bare løpe litt oftere enn jeg har gjort i det siste. 

Nå sitter jeg på toget. Jeg er på vei til Sandvika. Jeg skal på kurs. Det er snø igjen, og jeg måtte kneppe på foret i jakken min før jeg gikk hjemmefra. 

Nå sitter jeg på gulvet i leiligheten i Stensgata. Dataen har fått sofaen. Jeg hører på musikk, rydder og multitasker som om det var sommeren 2011. Jeg er akkurat passe post helg. På en fin måte.

De tre siste dagene har jeg vært i Trondheim. Det var så riktig. Da jeg gikk av flyet på fredag ettermiddag skjønte jeg det. Jeg skjønte hvor mye jeg har savnet det. Å bo der. Leve der. Løpe langs nidelva. Shoppe og/eller drikke kaffe -begge på Retro. Det var helt perfekt å være tilbake.

Jeg hadde glemt hvor fine mennesker er. Jeg har det nok bedre enn jeg trodde. Det er bare så vanskelig å huske på av og til. Spesielt når jeg er trøtt. Helgen ga meg alt jeg trengte. Sigrid, Fredrikke, Erlend og alle andre jeg har savnet. Og neglelakk. masse neglelakk. I skrivende stund ser jeg på en av dem. Den er blå. Den er fra Essie. Og den er fin. 

Jeg er i Trondheim igjen jeg. Men jeg har ikke flyttet hit. Jeg er bare på besøk. Egentlig skal jeg tilbake til Oslo på søndag, men jeg vurderer å bare bli her. Neida. Joda. NEIDA. Jeg kan jo ikke det. Jeg har jo begynt å jobbe.

Ok. Må bare nevne elefanten i rommet. Klarer ikke late som ingenting. Jeg har ikke blogget på to måneder. Greit. Jeg skal begynne igjen. Idag? Ja, tror det.

Idag fyller jeg forresten tjueseks og et halvt år.

Ja, det er Astrid. Hun er verdens fineste. Det er alt jeg vet. Det er alt jeg har. 

i random rekkefølge:

penger (eller, mangelen derav), dagen derpå, autopassbrikker, kreft, drama, krangling, mat, varme sko, at jeg ikke har flere sovepiller, kjærestepar, å bli lei av noe jeg har likt veldig godt, angst, denne dagen.

En dag skal jeg lage en ny liste. En over ting jeg liker. For jeg liker mer enn jeg hater. egentlig.Jeg orker ikke ta stilling til denne dagen. Jeg ligger fremdeles i sengen. Jeg har ikke tenkt å stå opp i dag. Problemet er bare at jeg er uthvilt og sikkert ikke kommer til å få sove før om veldig mange timer. Snart skal jeg åpne vinduet sånn at det blir SKIKKELIG kaldt på rommet mitt. Så skal jeg spille spill på iphonen og finne en tv serie jeg har lyst tl å se. Hvis jeg ikke finner noen, så skal  jeg se the OC. igjen. I 2011 har jeg set alle sesongene tre ganger. For det var jo det jeg gjorde når jeg ikke fikk sove før.

Og ja. forresten. Jeg har fått meg jobb. Det liker jeg veldig godt. Selv i dag.

Det er tirsdag i dag. Men du kunne lett lurt meg til at det var søndag. Ikke bare fordi jeg er lettlurt, men fordi jeg sitter i sofaen med skikkelig søndagsfølelse. Ikke av den koselige sorten. Det mørkt ute. Denne dagen er enn sånn dag der det ikke blir lyst. På grunn av været. I dag er det vanskelig å vite hvor mye klokken er. Når jeg våknet i dag tidlig trodde jeg det var tidlig. Fordi det enda var mørkt. Men det var ikke tidlig, det var ganske sent. Jeg liker forresten å snakke om været. Skjønner ikke hvorfor alle kritiserer at man snakker om det. Jeg syns det er verdt å snakke om, om det er dårlig eller bra. Været er jo noe av det som påvirker humøret mitt mest, og jeg tror jeg skal begynne å snakke enda litt mer om det.

I natt våknet jeg opp og var livredd for at jeg hadde glemt å låse ytterdøra. En dag forrige uke sto jeg nemlig opp og fant ut at jeg ikke bare hadde gemt å låse døren inn til leiligheten, jeg hadde også glemt å lukke den. Jeg hadde sovet med ÅPEN dør. Det var i overkant av hvor distre jeg kan tillate meg selv å være. Så i natt våknet jeg altså med en følelse av at jeg hadde gjort det samme. Jeg var så trøtt at jeg nesten ikke klarte å rise meg. Men jeg måtte sjekke at den var låst. Når jeg gikk ut i stuen var broren til en jeg kjenner her. Han skulle sove på sofaen. Men det var bare en drøm. Heldigvis. Jeg iker ikke når noen sover på sofaen min. Iallefall ikke når det er så rotete i leiligheten som det er nå. Jeg har nemlig ikke lyst til å rydde. Jeg er vil-ikke-kristine. Jeg vil ikke ta det rene ut av oppvaskmaskinen. Da kan jeg ikke sette inn det som må vaskes. Jeg vil ikke støvsuge og jeg vil ikke re opp sengen. Jeg har ikke lyst til å dusje heller.

Jeg ønsker meg Knut Hamsuns samlede verker til jul. 

Ok. så er jeg fan da. Og glamourmodell. Eller vent. Jeg er ingen av delene.

God helg.

Når jeg våknet i dag var jeg sulten. Det var egentlig ikke så rart. Jeg hadde (nesten) glemt å spise i helgen. Fordi det var så mye annet som skjedde. Så da måtte jeg stå opp å spise og høre på radioresepsjonen. Etter jeg hadde surret rundt i leiligheten kom Rasmus for å gå en tur sammen med meg. Vi var enige om at mandag tjueførste november var en ganske fin dag. Rasmus er forresten på listen min over verdens beste mennesker.

Jeg sover ikke om natten. What else? Jeg pleier jo egentlig ikke det. Som jeg har sagt titusen ganger: før pleide jeg alltid å legge meg, og våkne tidlig. Eller ikke våkne, men iallefall stå opp tidlig. Men ikke nå lenger. Jeg hadde en periode tidligere i år hvor jeg var så stresset at jeg ikke orket å sove. Nå merker jeg at jeg er på vei inni samme mønster. Etter noen måneder der stresset ikke har vært så ille mistenker jeg at det er på vei tilbake. Tidligere i år stresset jeg over masteroppgaven min, jobb og at jeg skulle gjøre en Ironman i mai. Etter jeg hadde gjort triatlonet, levert masteren og sagt opp jobben forsvant forståelig nok også bekymringene for dem. Men nå tror jeg det kommer tilbake. Ikke over de samme tingene, men stress over andre ting. Over ting jeg må gjøre, og ting jeg ikke kan gjøre noe med. Så nå sitter jeg med samme følelsen som jeg har gjort så mange ganger før. Får ikke sove. Vil ikke sove.

Jeg hører på musikk. Fin musikk. Ikke trist musikk. Jeg blir trist nok av fin musikk egentlig. Fordi fin musikk får meg til å ønske at dagene var finere. Sånn at jeg kunne gå ute, høre på musikk og bare nyte at dagen, byen og verden var perfekt. Noe den ikke er. Ikke i nærheten engang.

I dag er det sekstende november, og favorittstoresøsteren min har bursdag! Og ja, jeg har to eldre søstre, men Guro er den beste av dem. Uten tvil! Guro er snill, god og flink. Også er hun jo mammaen til verdens fineste Aurora. 

G R A T U L E R E R M E D D A G E N lille gurogull. Jeg elsker deg ~ til verdens ende.

I dag var det sol når jeg våknet. Det var ubeskrivelig deilig. Jeg har akkurat ryddet og vasket leiligheten min, og nå sitter jeg i sofaen og har det ganske bra. De siste dagene har jeg vært skikkelig sur. Bare misførnøyd og grinete. Men nå er jeg ikke det. Ikke enda. Så nå skal jeg sitte i sofaen litt til. Jeg skal ikke være i dårlig humør. Ikke i dag.

Vi henger. Vi ser på film. I mønstrete klær.