bu

De siste dagene har jeg vært i ekkelt humør. Jeg er sliten og lei samtidig som jeg har en ekstrem uro i kroppen. Jeg har et ubehag og misnøye inni meg, uten at jeg klarer å plassere den ekle følelsen. Jeg føler meg slapp i kroppen og stygg i ansiktet, selv om jeg vet at jeg ikke er noe slappere eller styggere enn normalt. Jeg VET det. Men jeg føler det ikke. Håret mitt er slitt og jeg burde dusjet før jeg dro på jobb i dag. Jeg føler meg så stygg at jeg ikke orker at folk snakker til meg. Jeg orker ikke øyekontakt. Ikke i dag.

Jeg hører på musikk som minner meg om ting. Musikk som minner meg om da jeg bodde i Trondheim, musikk som minner meg da jeg bodde i Seoul, musikk som minner meg om første høsten i Oslo, musikk som minner meg om høsten og sommeren og våren som akkurat var.

Jeg lurer på hvilke musikk som kommer til å minne meg om nå.

Luanna

Beste kiden i Oslo.

Først jobb, så barnehage

På torsdager våkner jeg som regel av at livets beste fireåring ligger og kravler og gnir seg inntil meg. I dag var en sånn torsdag. Jeg liker å våkne disse dagene. Jeg er som regel ekstremt trøtt, men når jeg står opp med fireåringen er det greit. Vi pleier å sette på tegnefilm. Enten tv eller netflix. Hun ser på tegnefilm mens jeg lager mat og finner frem klær. Pappa sover. Vi pleier å le av ham når han ligger og snorker. I dag var pappa litt ekstra trøtt, så han sov akkurat for lenge til å rekke og levere i barnehagen før jobb. Det er nemlig han som pleier å gjøre det. Heldigvis har jeg fleksitid og masse timer å flekse på. Lenge leve. Meg og barnet gikk derfor innom kontoret mitt og drakk en kakao og sa ifra til sjefen at jeg måtte komme litt senere. Så tok vi banen til barnehagen. 





I dag har jeg lovet at jeg skal finne ut hvor man kan få kjøpt hårmascara. Vi har nemlig lyst på gult hår, sånn som Rapunsel har.

elendig fredag

  

I dag er alt elendig. Jeg er på jobb. Jeg har ikke fått gjort så mye som jeg burde denne uken, så jeg har altfor mye å gjøre før jeg drar hjem i dag. Siden jeg kom på kontoret har jeg åpnet to regneark og prøvd å ta et bilde til instagram. Også har jeg hentet kaffe da selvfølgelig. Jeg har vært våken siden klokken seks og har hatet alle 210 minuttene.

Rydder plass

Yo. Som jeg annonserte på Instagrammen min på søndag har jeg tenkt å kvitte meg med noen eiendeler.

Før jeg legger ut ting jeg vil bli kvitt, vil jeg skrive et kort avsnitt. Om blogg og mail og tanker og ord. I det siste har jeg nemlig fått en del dritthyggelige mail fra mennesker som har lest denne halvflaue bloggen, som for et par år siden reddet livet mitt (men kanskje ikke masteroppgaven min høhø). Mailene jeg har fått er skrevet så fint at jeg ikke har klart å svare på dem enda. Jeg trenger litt tid, fordi jeg vil svare ordentlig. Men hvis dere leser dette innlegget, så får dere her et midlertidig takk <3. Dere fikk meg til å smile, MINST fem ganger hver. Svar kommer, jeg må bare klare å formulere hvor glad jeg ble for ordene deres. Disse mailene har fått meg til å tenke på og vurdere å skrive her litt oftere. Fordi jeg liker å skrive ut tankene mine, det er sånn jeg sorterer hodet, og dermed klarer å håndtere meg selv. 

Høsten 2012 måtte jeg legge dette med bloggen bort en periode, fordi jeg plutselig befant meg på et sted der jeg ikke ville dele noe med noen, ikke engang mennesker jeg har rundt meg i den virkelige verden. Jeg byttet derfor ut bloggen med halvdepressive bilder på instagram, og ordene mine skrev jeg ned i små bøker, på post-its og i word. Alle disse lappene og sidene i bøkene jeg skrev skal jeg en dag lage et kjempestort bilde av og henge opp i stuen min, bare for å gjøre det litt ubehagelig å komme på besøk til meg. Jeg liker nemlig egentlig best å være alene i leiligheten min. Derfor er det ekstra rart, men også bra, at jeg nå skal flytte sammen med et annet menneske. Et menneske jeg kaller Hans Majestet.

ANYWHOOO.

Jeg befinner meg altså nå i en situasjon der jeg må gi opp noen av tingene jeg eier fordi jeg må ha plass til et og et halvt menneske ekstra i leiligheten min. En leilighet der spisestuen har blitt omgjort til et walk-in, og ting har overtatt. Jeg har gitt vekk en del, men det fremdeles enkelte plagg jeg har en viss aversjon mot å kvitte meg med, og har derfor bestemt meg for å bytte dem mot penger. Sånn at jeg har råd til å kjøpe øl. Så hvis du er hypp på å eie noe av garderoben min, send meg en mail. på bakken.kristine@gmail.com.

Dette er altså tingene:

  

1. Fake fur coat fra Oasis, str S. Passe stor og over gjennomsnittet frekk. Akkurat passe lang, til midt på låret, om man er 165 centimeter høy. Skulle gjerne eid den bare for å ha den, men den tar for mye plass sånn med tanke på hvor ofte den kan brukes. Blir din for kr 500 (ny pris: 1200).

2. Juicy Couture dunjakke med pelskrage. Kort modell med avtagbar pelskrage. Pelsen er (desverre/heldigvis, avhengeig av hva du synes om pels) av 100 % raccoon. Den er så myk at jeg holdt på å kaste opp da jeg kjente på den første gang. På en bra måte. Blir din for kr 700 (ny pris 4500).

 3. Belte med taske. Ekte skinn, fra Urban Outfitters. kr 100

  

4. Bruuns Bazaar tynn genser i 100 % ull, str S. Kr 300

5. Rosa ballerinasko med sløyfe, kjøpt i Korea. Ekte skinn, 240 cm, noe som tilsvarer str 37. Kr 200

6. Johnny leave Home body med glidelås og knappe i "bunnen", str S. Kr 200 


  

7. Beige veske i ekte skinn, kjøpt i korea. Driiiiitmyk. noe brukt, men på en fin måte. Blir din for 300

8. Heels fra Zara, str 37, høyde: 11 cm, Sølvkant bak. Kr 200

  


9. Jeffrey Campbell sko, str 37. 15 cm, Kr 500

10. Lys grå Acne genser i ull, str 34. Kr 1000

11. Tiger of Sweden veske i brunt skinn. Nesten ikke brukt. Kr 500 (ny pris 1600)

Nå orker jeg ikke legge ut mer bilder eller beskrivelser, men det kommer nok et innlegg til med klær og sko jeg synes det er på tide at noen andre eier. Som skrevet over: send meg mail om du er interessert. Mailen min er fremdeles bakken.kristine@gmail.com.

 
  

Astrid


Jeg savner deg

For alltid og evig og alltid


 

Ingvild (23)

For tjuetre år siden ble lillesøsteren min født. Det er jeg veldig veldig glad for. Ingvild er en av de beste jeg vet om. Hun er god, snill, fin, cool, i tillegg til å være verdens beste lillesøster, og person. Ingvild bor i Polen. Det har hun gjort i litt over et år. Ingvild skal nemlig bli lege. Hun er veldig flink. På min bursdag pleier hun å gi meg et limerick, på grunn av en (litt uheldig) episode en gang hun var å besøkte meg i Trondheim. Jeg har dessverre ikke noe limerick til henne, så hun får et blogginnlegg istedenfor. Et blogginnlegg som beskriver historien vår. Som søstre. Og hvordan vi ble bestevenner.

 

1989-1999

Da jeg var fire år fikk jeg en lillesøster. Jeg husker ikke om jeg syntes det var ok eller ikke. Alt jeg husker frem til hun var ti år er at vi kranglet. Meg og Ingvild kranglet nemlig ofte. Som seg hør og bør hadde vi i familien vår faste plasser, både ved spisebordet og i bilen. Begge stedene satt meg og Ingvild ved siden av hverandre. Jeg husker at jeg syntes mamma alltid tok Ingvilds side, fordi hun var så liten. Kranglene gikk mest ut på grenser. Ingvild FIKK IKKE LOV TIL å komme over den streken i bilen som markerte skillet mellom setet i midten, og min plass. Hun fikk heller ikke lov til å legge hånden på den delen av kjøkkenbordet som jeg mente var min.



2000-2001

Da vi ble eldre gikk småkranglingen fra å handle om grenser, til mer alvorlige ting. Vi kranglet mest om når vi skulle hjem fra stallen. Disse årene hadde vi hester på Åros Ridesenter. En gang dyttet jeg henne inn i en skapsprekk fordi hun ville bli hentet klokken åtte, mens jeg syntes det var for sent, og ville dra klokken seks. Jeg var jo blitt 16 og hadde mange kule ting jeg ville gjøre på kvelden. Som å henge med taper-kjæresten jeg hadde på den tiden.

 

200-ish-2006







Jeg husker ikke akkurat året, men da jeg var ca søtten kjøpte pappa gården vår på Dønnesad og vi flyttet hestene dit. Plutselig hadde meg og Ingvild en egen stall, og vi var sammen hver dag. Uten å helt skjønne det ble vi plutselig veldig gode venner. Vi var med hverandre hver dag, og gjorde alt sammen i stallen. Det var jo kjedelig å være der alene. Vi hadde piknik inne i stallen, og en gang syklet vi til Lillesand (merk: over Birkeland) i hawaiianas. Denne turen var lengre enn vi hadde forutsett, og vi måtte ta bussen hjem. Men det er en annen, ganske lang, historie.

Da jeg var atten flyttet jeg (for en kort periode) sammen med en venninne. Da begynte Ingvild å gråte, fordi hun savnet meg. Selvom jeg bare hadde flyttet til sentrum. Da skjønte jeg hvor glad jeg hadde blitt i denne litt irriterende og kranglete lillesøsteren min.

Men, jeg flyttet hjem igjen jeg. Så vi forstatte å være oss to, og ble enda nærere. Vi syklet mer. Blant annet til Mandal. Dette var også (i likhet med Lillesandsturen) et prosjekt som var litt verre enn vi trodde det skulle bli. Denne gangen måtte pappa hente oss. Snille pappa.

 

2006-2011

Jeg flyttet nok en gang hjemmefra. Men denne gangen til Trondheim, for å studere. Jeg hadde helt fryktelig hjemlengsel. Jeg savnet Ingvild veldig veldig masse. Med unntak av når lillesøster var å reiste jorden rundt kom ingvild på besøk til meg i Trondheim, en gang hvert semester. Det hjalp på hjemlengselen. Det var alltid så fint å ha henne på besøk, og jeg gråt hver gang hun dro. Fordi det ble så tomt. Ingvild kom tilogmed å besøkte meg da jeg bodde i Seoul. Sammen med resten av kjernefamilien da.

Da vi var i Florida ifjor måtte Ingvild dra hjem før meg, mamma og pappa, fordi hun skulle ha eksamen. Da ble jeg å trist at jeg gråt i tre dager. Av savn.



Jeg savner alltid Ingvild helt urolig masse når hun drar. Verdenen min er så mye finere når hun er sammen med meg. Hun gjør det gøy å gjøre helt vanlige (og uvanlige) hverdagsting. Som å forsøke og bake bløtkake, eller å drikke for mye cava på innflyttingsfester.

En gang vi feiret bursdagen til Ingvild i Trondheim mistet jeg henne tilogmed. Eller, jeg trodde jeg hadde mistet henne. Sammen med vesken, mobilen og alt jeg eide bortsett fra sko og kjole. Heldigvis var det hun som hadde alt det overnevnte - og jeg fant henne i min egen leilighet. Vi kan desverre ikke feire bursdagen hennes sammen i idag, men jeg skal snart besøke henne i Polen. Enn så lenge:

 

G R A T U L E R E R  med dagen til min eneste, beste og fineste I N G V I L D !

Jeg elsker deg. I går, i dag, i morgen og for alltid.

 

Boys (og kino)


Jeg har kjøpt meg ny Genser, fra Zoe Karssen. Jeg liker den. 

Nå ligger jeg på sofaen til Ine. Jeg har på meg den nye Boys-genseren (som ikke bare er ganske cool, men også veldig myk) .Vi ser på Entourage. Vi prøvde først å se på Mad Men, men jeg klarer bare ikke bli så gira over den serien. På tross av at alle synes den er drøyt bra. Vi måtte ha noe lettere, noe som ikke krevde at vi måtte følge så nøye med. Så da ble det Entourage da. Det passet bedre for oss i dag.



Klokken ni skal vi på kino. Vi skal se filmen Mer eller mindre mann. Jeg skal altså på kino for andre gang på kort tid. Jeg så nemlig Kon Tiki med lillesøster da hun var i Oslo. Tidligere har jeg tenkt at jeg ikke liker kino. Fordi man er sosial på en usosial måte. Men når jeg tenker er det er egentlig sånn jeg er for tiden. Ofte vil jeg gjøre noe, men samtidig vil jeg ingenting. Jeg vil ikke være alene, men vil ikke møte noen. Da passer det å gå på kino.

Antidepressiv



I dag er det søndag. Datoen er tjuetredje september. Det er tjue dager siden jeg hadde bursdag. Jeg våknet klokken åtte. Jeg skulle egentlig ned på hotellet der mamma og de har sovet i natt.  Mamma og pappa har nemlig vært i Oslo i helgen. De løp maraton igår. Flinke. Vi hadde avtalt at jeg skulle møte dem klokken halv ni for å spise hotellfrokost sammen. Men jeg var for trøtt og mett da jeg våknet. Vi var nemlig ute å spiste igår. Jeg spise så mye at jeg enda er mett. Så noe hotellfrokost ble det ikke.

Klokken halv ti fikk jeg melding av Astrid. Hun skrev at hun hadde lyst til å sove to uker i strekk. Det hadde jeg også. Jeg har nemlig begynt på medisiner nå. Medisiner som skal gjøre at følelsene mine lammes litt mer. Men lamme følelser kommer ikke gratis, de må betales for. I form av bivirkninger. Jeg blir helt sykt trøtt og sliten. Dessuten føler jeg at hele kroppen er hoven. Det kjennes ut som jeg har to liter vann som ligger under huden. Spesielt i ansiktet. Det er tungt å se, for øyelukkene er hovne, og veldig veldig tunge.

Men uansett hvor trøtt, lei og sliten jeg føler meg er det en person i hele verden som kan få meg til å glemme det, og det er  Astrid. Så da jeg fikk melding av henne, glemte jeg hvor elendig jeg følte meg. Jeg smatt inn i det mest slaskete plagget jeg fant på soveromsgulvet, tok på meg solbrillene og hoppet på bussen til Carl Berners plass. Og vel, ja, nå er jeg altså her, hos Astrid. Jeg sitter på kjøkkenet og drikker kaffe. Fra LOLkoppen. Planen er at jeg skal jobbe litt, mens jeg pleier henne når hun trenger det. Sånn at Eirik skal få sove. Jeg varmer puten hennes i mikroen og henter det som hentes bør. Lager litt mat hvis hun har lyst på. Jeg liker å være her å gjøre små ting for henne. Ofte ligger jeg inni sengen sammen med henne. Vi ser på Frustrerte fruer, eller løser kryssord. Jeg tror Astrid har sett alle sesongene av frustrerte fruer minst ti ganger. Når hun er ferdig med siste sesong begnner hun bare på nytt. Om igjen, og om igjen og om igjen. Hun er så skjønn.

Bursdagsfeiring

For litt over en uke siden hadde jeg bursdag. Jeg elsker å ha bursdag. Jeg føler meg så spesiell, hvert eneste år. 2012 var intet unntak. I år bestemte jeg meg dessuten for å feire at jeg ble ett år eldre. Ikke på selve bursdagen, det var en mandag. Jeg feiret det på lørdag. I stensgata, med ballonger, gin og noen av de fineste menneskene jeg vet om.

På søndag våknet jeg opp med ganske mange helt nye sår og blåmerker, og kroppen var ganske vond. Heldigvis hadde jeg fått med meg Ine hjem. Eller, hun kom til meg fordi naboen min ringte henne etter å ha funnet meg i en busk utenfor leiligheten. Men det trenger vi ikke snakke om. Jeg faller i koma av å tenke hvor håpløs jeg er. Da vi våknet tok vi på oss øya-merch og jublet (ikke) over hvor ubrukelig jeg er. 



Etterhvert måtte Ine dra hjem. Fordi jeg var redd for å dø av angst hvis jeg var alene tok jeg trikken til en jeg kjenner. Vi så fire filmer og tre episoder av Solsidan. I en av filmene sendes det et brev i etterkant av en litt uheldig situasjon. I brevet sto det blant annet "I'm not accustomed to drinking alcohol". Det skulle jeg ønske jeg kunne skylde på. Dessverre er det ikke det som er grunnen til at jeg litt for ofte blir sånn som jeg ble på lørdag. Min forklaring er at jeg bare ikke klarer å begrense meg når jeg drikker. Jeg vil bare ha mermermermer. Jeg tror det blir gøyere da. Men gjør jo som oftest ikke det. For meg gjelder ikke: brent barn skyr ilden, men mer brent barn blir pyroman.

 

Ferie, jobb og tanker om stress



I morgen drar jeg til Hellas. Med Mari, Hedda og Christine. Vi skal til Kefalonia. Jeg har pakket med meg akkurat passe megde singleter, shortser, sandaler og truser. Jeg har ganske mye ledig plass i kofferten, fordi jeg har klart å begrense mengden eiendeler jeg skal ha med. Jeg hater å ha med meg for mye. Jeg har alltid vært en pakkepsykopat, og hater følelsen av å ha sløst unødvendige krefter på å ha med meg noe jeg ikke får brukt. Det er nok kontrollfriken i meg som styrer denne delen av meg. Jeg er også sykelig opptatt av estetikken i kofferten og blir gal og må pakke alt på nytt hvis det er noe som ikke ser riktig ut. Men jeg har blitt bede nå. Før var jeg helt gal. Nå er jeg bare middels nøye.

Jeg gleder meg til å reise nå. Til å dra bort fra Oslo littegrann. Ha fri fra jobb en liten stund. Men jeg må på jobb en gang til før jeg drar. Det gleder jeg meg ikke så mye til.Jeg har vært så ueffektiv i det siste og har altfor mye jeg må bli ferdig med før jeg reiser. Jeg er stygt redd for at jeg ikke rekker å bli ferdig. Fordi jeg kommer til å stresse med at jeg må få det unna. Og da blir jeg noen ganger bare helt lammet og får ikke gjort noentng. Jeg kommer til å være trøtt. Fordi jeg ikke sover nå. Jeg får ikke sove. Jeg orker ikke sove. Jeg ser på the O.C og har samme følelsen som jeg hadde for ca et år siden. Da skulle jeg levere masteroppgaven min. Da var det det jeg stresset med. Det var verre enn stresset jeg føler nå. Det var jo masteren min. Dessuten varte det over lengre tid. Det var mer på spill. Men jeg var ikke så trist som jeg er nå, som jeg har vært i år. Tror jeg. Jeg vet ikke helt. Jeg tror jeg var forelsket. Det var stress. Jeg hater å være det. Eller, nei. Jeg liker det jo. Det er derfor jeg alltid er det. Med unntak av nå. Nå er jeg så langt unna en forelskelse atte... hjelp. Jeg har nok med meg selv akkurat nå. Jeg orker ikke like noen. Det blir for mye.

Jeg vil sove. Så nå skal jeg legge meg ned i senga. Jeg skal knipe øynene sammen drithardt og tvinge meg selv og hodet mitt til å ta en liten pause.

JEG GLEDER MEG TIL Å REISE TIL HELLAS.

Botanikk

Vi er i Gøteborg. I botanisk hage eller noe. Det er fint med blomster. Spesielt når man er bakfull i utlandet.

Utlandet

Vi sitter på bussen. Ine og jeg. Bussen er på vei til Sverige. Eller, den ER i sverige, den stopper i gøteborg. Det er akkurat litt for lenge til. Enogenhalvtime.

klokken halv fem



Det er for sent å sovne, men for tidlig å stå opp. Jeg våknet halv to. Ikke uthvilt, men våken. Jeg har ikkke lyst til å være våken. Jeg vil sove. Så mye som mulig. Men jeg klarer ikke. Jeg vil ikke at dagen skal begynne klokken halv fem. Jeg klarer ikke at den skal begynne halv fem.Jeg må tvinge kroppen min til å sove nå. Bare noen timer til. 

Rekvisitarommet



I dag har jeg vært på rekvisitarommet på jobb. Det er yndlingsrommet mitt. Iallfall av rommene i bygningen jeg jobber i. Jeg kan gå der og se i alle skuffene og finne ting jeg vil ha på skrivebordet mitt. Jeg er der litt for ofte, og tar som regel med meg litt for mange penner. Av typen Pilot Supergrip. Blå, sort, rød. Pilot Supergrip har alltid vært yndlingspennen min. På pulten har jeg så mange penner at jeg ikke har plass til flere. Så i dag måtte jeg ha noe annet.  Jeg tok med meg en Dual Graph Pad. Det er en tegnebok med millimeterruter.  Jeg vil tegne noe i den, men vet ikke hva. Jeg er ikke noe flink til å tegne, men jeg skulle ønske jeg var det. Jeg vil bruke blyant. Den er også hentet fra rekvisitarommet.

 

Jeg har skrevet ned mange ord, setninger og avsnitt i et word dokument, i tillegg til alt jeg skriver i bøker, på postits og andre steder. Noe av det har jeg tenkt at jeg vil publisere. Her. Men jeg har ikke gjort det. Jeg kommer nok ikke til å gjøre det heller. Når jeg leser det jeg har skrevet er jeg litt glad for at jeg ikke har delt det, samtidig som det ikke hadde vært teit, eller dumt, eller flaut, eller kleint om jeg hadde gjort det. Det er ikke trist, personlig eller  uendelig deprimerende. Det er bare tomt. Det er ord. Ord om ingenting. Fordi det er det jeg (i stor grad) har prøvd å fylle livet mitt med. Bomull.

 

For to dager siden hadde jeg halvtårsdag på jobben. Jeg har altså jobbet i seks måneder. Jeg har tjent seks månedslønner. Jeg har ikke kjøpt meg noe spesielt, og jeg har ikke spart noe. Jeg tror jeg har brukt mer penger enn noen gang.  Eller det må jeg jo ha gjort. Fordi jeg tjener mer penger, over lengre tid, enn jeg har gjort før. Etter sommeren skal jeg bli litt flinkere. Akkurat nå vil jeg bare eie nye ting og drikke dyr øl. Fordi det er mine gleder. Små og materielle, men fremdeles gleder.

mandag

I dag er det niende juli. Det er mandag, og jeg er på jobb. Jeg kjeder meg. Har ingen giv, og orker ikke lese det jeg burde lese. Jeg vil at tiden skal gå. Det er egentlig i historien om livet mitt. Både når jeg er på jobb, og når jeg ikke er det. 

Jeg har ikke gjort så mye i det siste. Jeg orker ikke. Når man ikke vil gjøre noe er det fint å sove, noe jeg prøver å gjøre så mye som mulig. Når jeg ikke sover henger jeg på instagram. Eller ser på serier. Girls og House MD. Eller, på fredag så jeg siste episode av House. Jeg gråt litt da det var ferdig. Fordi det var ganske trist, men aller mest fordi det var over. Jeg har sett på House hver natt siden 22. mars. Med unntak av når jeg har vært full. Siden fredag har jeg befunnet meg i TVserie-vakuum, og er nå på markedet etter noe nytt å se på. Noe nytt å fylle kveldene og nettene med. Jeg har bestemt meg for å gi Six Feet Under en sjanse. Jeg begynte i går. 

Klokken tre vil jeg hjem. Så når klokken blir femten-null-null pakker jeg sammen og kaller det en dag. Det er tjueni minutter til.

 

å gjøre-gjorde-har gjort

Ok. Til dere som fortsatt finner det for godt å lese her: ilu. Jeg lever. Jeg er. Eller prøver å være. Jeg gjør ting. Jeg var for eksempel på konsert for noen uker siden. På A-laget. Med Øystein og Ine. Jeg tok bilder på vei dit. Eller -(kunstpause)- jeg tvang Ine til å ta bilder av meg og Øystein (som narsissisten i meg har fremkalt tre av, og hengt opp på soveromsveggen).



Hva konsertkvelden angår så følte jeg meg akkurat passelig bad ass for anledningen. I den grad at jeg knakk førerkortet mitt. Etter konserten, i kulhetens rus. Førerkortet, som var den eneste identifikasjonen jeg hadde med meg. Prøvde å lime det sammen med en plaster, men det var ikke godt nok for dørvakten. Så da måtte jeg pent og høflig ta taxi hjem. Der og da tenkte jeg at det var deres tap, på tross av at det føltes som at det var mitt. Fordi jeg ikke ville hjem. Jeg tenkte at jeg skulle le av dem når jeg våknet neste morgen, og at de kom til å få sin straff. I retrospekt tror jeg egentlig alle vant.

ord




Jeg har kjøpt meg en diktbok. Den heter Finne der inne og hente deg ut. Skrevet av Lina Undrum Mariussen. Den handler om en person som opplever at lillesøsteren forsvinner. Hun dør ikke. Hun blir bare helt slapp, mister all kraft og ligger inne i mørket. Den er fin. Trist. Men fin. Jeg har skrevet strofene -det er vel det det heter når man snakker om dikt- jeg liker best ned i en liten sort bok.

Jeg skriver mye for tiden. Ikke her, men i små bøker jeg har med meg i vesken. Og på post its. Jeg skriver ned tankene mine.

Lørdag...

...og jeg er tipsy.

Fred og kjærlighet

Kristiansand

I dag dro jeg hjem til Kristiansand. Jeg måtte det. Det sa mamma. Og det er jeg glad for. Jeg trengte nok det.

Jeg hadde selvfølgelig tenkt å ta tog hjem. Men så kom fetteren min og plukket meg opp utenfor jobb. Han skulle også til kristiansand. Så da satt jeg på med ham (tog kan jeg jo ta NÅR JEG VIL - jeg har nemlig nsb årskort). Vi rakk akkurat rushtidskøen. Jubel. Men, det gjorde det ekstra godt å endelig være hjemme når vi kom frem da.

I kveld har jeg ligget på sofaen og sett på NRK med mamma og pappa. Jeg har fått kos, pepsibrus med sugerør, knekkebrødkanapeer og oppskåret frukt. Man er barn så lenge man vil.

effektiv trening


Spinning.. Også på søndag ettermiddag da. Intruktøren bare  "Tenk effektiv trening". Jeg tenkte hadde lyst til å drepe ham. Han var middels stor. Det så ut som han har syklet mye. Jeg hadde nok ikke klart å drepe ham. Jeg tenkte også: jeg gjør hva som helst for at tiden skal gå. Spinningen var DØDEN. Jeg ga mindre enn jeg noen gang har gjort før. Jeg ble nesten ikke varm engang. Det eneste jeg brukte litt energi på var å late som jeg ble andpusten. Det fikk ikke bort tankene mine. Jeg tenkte mer enn jeg gjør når jeg ligger hjemme. Timen jeg var på heter CyclingPulse. Jeg hadde nesten ikke puls. Den var sikkert lavere enn den er når jeg sover. Jeg forsvant inn i mine egne tanker og glemte at jeg var på trening. Femtifem minutter senere var det over. Ikke et minutt for tidlig. Heller femtifire minutter for sent.

Normalt når jeg ikke orker å trene sier jeg at jeg går på samvittighetsspinning. Jeg trener bare fordi det får meg til å føle meg bra. Fornøyd med meg selv. Effekten av treningen bryr meg ikke. Jeg er fornøyd hvis det kan lamme tankene mine en times tid. Det gikk ikke i idag. 

 Jeg kjøpte smågodt på vei hjem.

liv

 

Det går greit. Jeg lever. Jeg våkner hver morgen. Tidligere enn jeg har lyst til. Hører på musikk. Går på jobb. Hører på musikk. Jobber. Hører på musikk. Tar trikken hjem. Hører på musikk. Trener. Hører på musikk. Vasker klær. Vasker leiligheten. Med våtmopper. Jeg liker våtmopper. Så godt at jeg vasker leiligheten med våtmopp hver dag. Mens jeg hører på musikk. Jeg trener. Hører på musikk. Så legger jeg meg. Sovner - Hvis jeg er heldig.

Fred.

 

tidlig


Mandag niende april totusenogtolv klokken 03.30 ville ikke kroppen min sove lenger. Jeg knep øynene drithardt igjen og prøvde å sove videre, men det gikk ikke. Så jeg ga opp. Siden kvart på fire har jeg ligget i sengen. Jeg har sett på house MD og spilt på telefonen. Hadde glemt å laste ned sesong 4, så for noen timer måtte jeg finne på noe annet. Det er fint lite å gjøre andre påskedag. Eller natt til denne dagen. Hvis man ikke full da. Og det var jeg ikke. Derfor måtte jeg finne på noe. Jeg lakket neglene, skiftet sengetøy, vasket klær, leiligheten og koppen jeg hadde brukt i går. Jeg hadde ingenting mer jeg burde gjøre. Ingenting jeg burde vaske. I mangel på annet forefallende begynte jeg å rydde opp i iphoto. De siste månedene har jeg ikke orket å gjøre det. Det var mapper å lage, hendelser å slå sammen, bilder å slette. Jeg ligger fremdeles i sengen. Etter å ha gått gjennom ganske mange bilder tenker jeg at jeg gikk gjennom hele 2011 med ganske flatt hår.

Klokken ti skal jeg på spinning. Så frem til det planlegger jeg å fortsette å rydde opp i livet mitt. Iallfall den delen jeg har tatt bilder av. Etter trening skal jeg drikke karamellte og kanskje lese litt. Jeg fikk jo Knut Hamsuns samlede verker til jul, og tror jeg må lese litt mer, oftere og fortere om jeg skal klare å bli ferdig med alle bøkene før jeg dør. 

 

Jenga





På fredag spilte vi Jenga vi. Lillesøster og jeg. Mens vi drakk kirsebærøl. Da vi hadde spilt noen ganger, og lagd noen ganske høye tårn, prøvde vi oss på en runde polsk scrabble. Det gikk ikke så bra. Mitt ordforråd er begrenset til "takk", "hei" og "værsågod", så vel. ja. Så vi spilte litt mer Jenga. Som forresten er LIVETS spill. Jeg skal spille det oftere. Helst hver dag. 

Etter å ha vært på ferie med familien har jeg forresten fått bedre døgnrytme enn jeg har hatt på lenge. Våknet kvart over syv. Sto opp. Det føles riktig å gjøre på årets helligste dag egentlig. Nå sitter jeg i treningsbuksen og skal snart på spinning. Det er sol. Jeg burde løpt. Ute. Men jeg drar på spinning jeg. Fordi jeg har planlagt det. Jeg er kontrollfrik, og klarer ikke avvike fra planen. Sånn er det bare.

Torp-Oslo



Jeg er på vei tilbake til leiligheten min. Med tog. Jeg hører på halvtrist musikk, ser ut og tenker: Jeg liker tog. Jeg liker Norge. Og jeg liker musikk. Spesielt når jeg kan velge helt selv hva jeg kan høre på. Jeg hørte nemlig musikk sammen med niesen min på fem år på flyet idag. Rihanna åtte ganger på rad, så Gabrielle, etterfulgt av Erik og Kriss. Mange ganger. Og vi sang med. Jeg tror egentlig det var verst for de andre på flyet, og ikke for meg, sånn når jeg tenker etter.

Bare forskjellen i nytte teller



Jeg satt på jobb i dag. Leste meg opp på modeller for diskrete valg. DCM modeller. Og ja, det er litt nørd, men det er riktig det de sier. Modellene altså. Det som står på PowerPointen er jo sant.

 

Det er bare forskjellen i nytten som teller


Etter man har gjort et tiltak, eller endret noe i livet sitt, gjør man det jo med den forventning at nytten blir høyere. Sånn er det i transportmodeller iallfall. Tenker man litt lenger ser man jo at dette også gjelder for resten av verden. I livet. Man forventer vel alltid at det man gjør skal gi høyere nytte i forhold til situasjonen man er i? Gjør man ikke? At man får det bedre ved å gjøre endringer. Ved å ta beslutninger. Alt man gjør henger sammen med at man tror at det vil gi økt verdi, at det man gjør vil føre til at man får det bedre. Man ville jo aldri endret på noe i den visshet om at man kom til å få det verre enn man hadde det i utgangspunktet?

Men for å velge riktig må man tenke litt. For dersom ens handlinger ikke er gjennomtenkt kan man ende opp med å velge å gjøre noe som gir lavere nytte. Og det vil man jo ikke. Jeg er redd det er det som har skjedd i livet mitt nå. At en beslutning er blitt tatt i affeksjon og ikke er godt nok gjennomtenkt. Men. Det som er gjort er gjort. Sagt er sagt, og spist er spist. Desverre. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men er redd for at det er det jeg må forholde meg til nå. Det satt i gang. Det er gjort. Jeg må bare fortsette. Jeg må prøve og komme ut av det på best mulig måte. Selv om det koster mye.

Post script: Dette innlegget vil sannsynligvis ikke gi NOE mening for andre enn meg (pluss en og annen samfunnsøkonom, og kanskje Daniel McFadden som har utviklet modellen jeg holder på å lære meg), men å skrive det ryddet litt i tankene mine. Så da blir det sånn. Et noe diffust og tåkete innlegg om modeller, nytte og transport.



I morgen drar jeg til Polen for å besøke verdens fineste lillesøster. Jeg ringer henne tre ganger om dagen og gleder meg vilt til å se henne nå. Vi skal gå, spise marengs, drikke oss tipsa og ligge i skje. Det blir lite ikke skjønt da.

Fred & Kjærlighet

ufortjent

Orket ikke dra ut i går. Så jeg ble hjemme. Sov. Våknet i dag. Følte meg levende død og tenkte at det var litt feigt. Jeg var jo ikke full i går. 

Luleå

I går var jeg i Sverige igjen. Men denne gangen i Luleå. Luleå er DRITlangt nord. Bare se:

 
View Larger Map

Det var kaldt i Luleå. Fordi enda er vinter der. Jeg kjente jeg var glad for at jeg bor i Oslo. Og ikke i nord i Sverige. 

Man må dra veldig tidlig om man skal på møte i Luleå. Jeg sto opp klokken fem for å rekke et møte klokken halv tolv. Det var så tidlig at jeg ikke var trøtt. SleepCycle appen min viser forresten at jeg sover i gjennomsnitt fem timer per natt. Men det er nok mest fordi jeg legger meg for sent og må stå opp tidlig. Ikke fordi jeg ikke trenger mer søvn. Det trenger jeg jo. For spesielt interesserte som vil ha mer info om søvnmønsteret mitt: ring meg. Kanskje jeg tar telefonen. Hvis jeg orker.

Uansett. Å stå opp klokken fem var nok litt tidlig for meg. Da jeg kom til Gardermoen glemte jeg dataen min i sikerhetskontrollen. Heldigvis merket jeg det før flyet gikk. iphonen ble nettopp stjålet, så tror det hadde blitt litt stram stemning mellom meg og sjefen om jeg hadde mistet ThinkPaden også. Jeg prøver å ikke avsløre hvor distré jeg er.

Da dataen var gjenfunnet og jeg hadde fått kjøpt meg litt pastiller og vann kunne jeg sette meg på flyet. Så fløy vi.

Det var fint. Det var sol. Og jeg fikk kaffe. Med melk. 

Jeg liker jo det. Sol og kaffe tenker jeg på. Jeg hørte på musikk og likte å være meg. Jeg får den følelsen når jeg står opp tidlig. Jeg føler at jeg er steg foran resten av verden. Man starter litt tidligere enn de andre. Da leder man jo.

Jeg hadde tatt med meg noen artikler jeg burde lese, og Costume. Leste... sistnevnte.

Fine Marianne!

I Luleå var det som sagt kaldt. Jeg prøvde å få sjefen min til å kjøpe en Luleå-lue men han ville ikke. Etter møtet hadde vi litt ekstra tid. Da fikk jeg (til min egen jubel) med meg begge sjefene med på et kjøpesenter. Men de ville ikke kjøpe noe. Så jeg tvang dem til å bli med meg å sende et kort. Vi fant et passende turistmotiv og sendte det til kontoret. Med hilsen fra samfunnsøkonom 1, 2 og 3. Jeg tror de syntes det var gøy. Eller, JEG syntes iallfall det var veldig stas.

Så dro vi hjem. Forsinket fly og taxfree. Snus, vin og Cava. Kom hjem. Søtten timer hadde gått siden jeg torsdag morgen satt meg i taxien og dro retning Gardermoen. Sliten. Gikk rett og la meg. Alene. Jeg er blitt litt mer vant til det nå. 

 

MYS tjuetolv

Vi var jo Gøteborg vi. Det var fint. Vi kjørte lørdag morgen og var fremme før klokken tolv. Det sto fint til i EU. Vi merket lite til gjeldskrisen. Vi vil tilbake. Heldigvis reiser jeg til Sverige igjen. I morgen tidlig klokken 07:30 flyr jeg. Men på denne turen blir det nok mer jobb, mindre mys.

Jajaa.

Gøteborg

I dag kjørte vi til Gøteborg. Klokken null-syv-null-null. Det ser ut som det står ok til i EU.

Vi HAR vært på shopping. Jeg HAR kjøpt meg PLATÅSKO og solbriller.  så frekt.

Nå hviler vi litt. Snart skal vi ut. Vi skal drikke mer vin med kullsyre. Dessuten skal vi på koreansk restaurant. Det likes. Meg og Frida bodde jo sammen i Korea. Og vi savner maten!!! Så da blir det jo intet annet enn perfekt med litt koreanske pancakes, dumplings og bipimbap. Mhmmm.

White foxes

Jeg hører på denne. 

Les mer i arkivet » April 2014 » Mars 2014 » Februar 2014

noe frustrasjon og mye pastiller.

kontakt: bakken.kristine@gmail.com

ps. copyright! hvert innlegg, hvert bilde. selvfølgelig.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Favoritter

hits